Derfor trenger ikke alle et nettsamfunn

Folkekokkene

I en tid der alle skal lage betablogger, Rema 1000 lager nettsamfunn og statsministeren er på Twitter er det kanskje på tide å stoppe opp og tenke litt. Trenger vi alle en blogg og er vi rustet til å håndtere sosiale medier?

Store deler av webnorge fintenker for tiden på hvordan de kan bruke sosiale tjenester på sitt eget nettsted. Ingenting galt med det. Sosiale medier gir spennende muligheter.

NRKbeta følger tidsånden med et innlegg idag der premisset er at vi alle skal gjøre som de: lage en transparent betablogg der vi lar brukerne slippe til på baksiden av organisasjonen.

La oss først ta NRKbeta: Jeg er kjempeimponert over hva de har fått til og har brukt de som en skryteeksempel i Effektiv nettskriving på hvordan en stor statsbedrift kan lykkes med bruk av sosiale medier.

Don’t belive the hype
Men: Jeg er ikke sikker på om alle er like godt rustet til å sette opp en blogg som NRKbeta. Og ikke minst er jeg livredd for at dette skal bli en motegreie vi gjør uten å tenke hardt rundt hvilken verdi en slik tjeneste faktisk gir. Problemet er at svært få innser hvor vanvittig mye arbeid det er å bygge opp sosiale tjenester. Og da prater jeg ikke om teknisk utvikling, men sosial røkting.

I noen måneder har jeg med et halvt øye fulgt tjenesten Folkekokkene, Rema 1000s brukerskapte kokketjeneste. Her kan du legge ut egne oppskrifter, diskutere mat med andre, knytte deg opp mot venner osv. I skrivende stund har tjenesten 1800 registrerte medlemmer. Uvisst hvor mange av dem som er aktive. Det virker ganske blodfattig.

Nå kjenner ikke jeg grunnideen, men enten har Rema 1000 is i magen og står løpet ut. Kanskje det blir en suksess, men magefølelsen min sier noe annet. Jeg mistenker at de undervurderer det menneskelige aspektet.

Kritisk med vertskap
En blogg, et forum eller et nettsamfunn må gro sakte og røktes. Det nytter ikke bare å aktivere knappen “add community” i publiseringssystemet. Utviklingen av sosiale tjenester må skje gradvis. Det krever mennesker med gode kommunikasjonsevner til å sette tonen og starte samtalen.

En av de mest undervurderte faktorene ved etablering av sosiale tjenester er behovet for et såkalt vertskap. Enten det er en blogg eller nettsamfunn, så er det nødvendig at noen står i døra og hilser gjestene velkommen.

The most difficult part is not the technology but actually getting the people to behave well. When first starting the community the Flickr team were spending nearly 24 hours online greeting each individual user, introducing them to each other and cultivating the community.

Sitatet er fra Caterina Fake, som var sentral i oppstarten av Flickr. I et intervju med magasinet .Net forteller Flickr-gründeren om hvor mye hardt arbeid som ligger bak fotodelings-tjenesten.

Det må være mennesker bak
Det vi fortsatt undervurderer er altså det sosiale aspektet ved slike tjenester. Vi tenker fortsatt teknisk rammeverk, utvikling og så får brukerne stå for innholdet. Det skal jo tross alt være brukerskapt!

All erfaring tilsier at en slik tilnærming går på trynet. Sosiale tjenester må røktes, spire og gro med utgangspunkt i dedikerte mennesker som lager tjenesten.

Prøv gjerne, men for all del sett på nok mennesker. Hvis ikke så tryner du.

Til slutt noen suksesshistorier vi kanskje kan lære av:

Vist 1341 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Skulle gjerne kommet med en klok kommentar i tillegg til dette innlegget men det er ikke så mye mer å si. Det er rett og slett mange gode poenger om nettsamfunn her. (også er jeg dessverre for trøtt til å skrive så mye mer, kanskje det er derfor…)

Einig med deg Ove. Men det er samtidig viktig at menneska bak brukar energien sin på rett måte. Når det gjeld lokalsoner på Origo og debattforum så er mi erfaring er at dersom vertane sjølv er veldig synlege med å overlesse sona med innlegg og bilete, då tenkjer dei andre brukarane at dei ikkje treng å bidra. Eg har i farten kome fram til desse modellane:
PASSIV MODELL

Vert: Bidrar ikkje sjølv bortsett frå å skrive ei eller to oppfordringar på nettsida der dei ber dei inviterte brukarane om å bidra. Skjønar ikkje kvifor folk er så giddalause, og tenkjer med seg sjølv at dei har seg sjølve å takke.

Brukar: Kjenner seg provosert, og ser ikkje vitsen med å bidra når ikkje vertskapet sjølv gidd å gjere det. (Det tek raskt til å gro grønske på slike soner, og tonen blir ofte negativ).

Løysing: Vertane bør invitere potensielle bidragsytarar inn i vertskapet gjennom ein personleg invitasjon, der brukaren får vite konkret kva det er ønskjeleg at ho eller han bidrar med.


OVERIVRIG MODELL

Vert: Bidrar sjølv svært aktivt med innlegg og bilete. (Rake motsetningen til passiv-modellen). Tenkjer at “det skal i alle fall ikkje stå på meg” og “det er ikkje mi feil om denne nettstaden blir ein fiasko”.

Brukar: Tykkjer at vertskapet er så aktivt at dei sjølv ikkje kjenner behov for å bidra. Og dei som prøver seg føler at bidraga deira druknar i alle bidraga frå vertskapet.

Løysing: Vertane bør ikkje poste meir enn maks. eitt innlegg for kvart innlegg som andre postar. Vertane må skryte av alle som bidrar. Ein del innlegg frå vertane må vere konkrete pørsmål og oppmodingar. (Vertar som vil legge ut alle sine tankar og bilete bør heller lage sin eigen private nettstad.)
PROFF MODELL

Vert: Vertskapet består utelukkande av profesjonelle mediefolk som kan bruke arbeidstida til å bidra. Passar til nettstader der mediebedrifta vil ha full kontroll, og ønskjer å vere einaste hovedbidragsytarar.

Brukar: Skjønar ikkje vitsen med at dei sjølve skal bidra, fordi vertskapet trass alt har betalt for å gjere jobben. Samanliknar nettstaden med tradisjonell nettavis med annonseinntekter, og vert ikkje motiverte til å bidra.

Løysing: Inviter andre (ikkje mediefolk) inn i vertskapet, gje dei ansvar og la dei få ei synleg rolle. Skriv gjerne eit innlegg om dei, støtt dei i det skjulte, og la dei få overta showet. Send dei ei julehelsing og takk dei for innsatsen så langt.

MOTIVERANDE MODELL

Vert: Dei mest synlege vertane er frivillige (i enkelte tilfelle med profesjonell hjelp hos mediefolk dersom dei ønskjer det). Bidrar ein del sjølv, men mange av vertane sine innlegg endar med spørsmål eller oppmodingar. Passar på å ikkje overskygge andre brukarar, og gir positive tilbakemeldingar.

Brukar: Kjenner at innsatsen deira er samfunnsnyttig, får positive tilbakemeldingar, og vert motivert til å bidra stadig meir. Stadig fleire torer å bidra, og effekten vert sjølvforsterkande.

Løysing: Denne modellen ser ut til å vere den som fungerer best. Brukarane og vertskapet som er rekruttert blant brukarane fungerer som ambassadørar for nettstaden. Modellen krev likevel innsats over tid, så det er viktig å fordele ressursbruken slik at det ikkje blir bråstogg i bidraga når den første interessa går over.

Glitrande døme på Origo-soner som har suksess basert på den motiverande modellen er Fjærland-sona og Jølster-sona, der vertskapet motiverer med innlegg som dette, der dei først gir litt, og deretter ber om å litt.

Bidraget er henta frå mediebruket.blogspot.com

Det er vel også snakk om å bruke forskjellige modeller i forskjellige faser? Tidlig er det ekstremt viktig med et aktivt profesjonelt vertskap som lager nye ambassadører. Etterhvert blir ambassadørene (forhåpentligvis) mer selvgående slik at vertskapet kan bruke tid på brannslukking og ta seg de mer viltre elementene i tjenesten.

Ja, dette er i utangspunktet modellar for startfasen, der den nederste funkar best. Men også samfunn som har utvikla seg ei stund og blitt sjølvgåande, men der aktiviteten blir stadig mindre, bør prøve den nederste modellen på ny og få inn nye og engasjerte vertar. Eg trur løysinga for vertskapet i mange samanhengar er å overlate roret til andre.

Joshua Porters nettsted Bokardo har forøvrig også noen fine tips til hvordan unngå de verste fallgrubene når du starter sosiale tjenester: Common Pitfalls of Building Social Web Applications and How to Avoid Them

Dette var nyttig lesing om et svært aktuelt tema, og noen meget relevante betraktninger. Min organisasjon (mest meg) tenker nå gjennom om og hvordan vi skal ta i bruk sosiale medier og selvsagt veldig opptatt av å avdekke fallgruber (og nå fikk jeg mer å lese). Det som imidlertid er like viktig i mine øyne er å tenke like godt gjennom hvorfor vi skal bruke sosiale medier og hva de skal brukes til.

Jeg fikk for en tid tilbake spørsmål fra ledelsen om ikke vi burde være på Facebook – og på det tidspunktet var svaret mitt nei. Dels fordi jeg der og da ikke hadde noen klar formening om hva vi skulle få ut av det, og dels fordi jeg visste at det ville kreve ressurser. Bunnlinjer er: Hvorfor bruke tid og penger på noe du ikke vet hvordan du skal bruke.

Nå er settingen en litt annen; vi har behov for å innhente synspunkter fra en av våre viktigste interessentgrupper (studenter) i forbindelse med en endringsprosess på studiet. Vi står da mellom valget å være passive overvåkere av de sosiale medier der disse studentene velger å yttre seg om temaet – eller å selv fasilitere en arena der de kan yttre seg.

Det som for meg taler for det siste er dels at da slipper vi (forhåpentligvis) å overvåke mange arenaer, og dels at det gir oss en mulighet til å styre dialogen gjennom å sette temaer (tråder) og selv delta. Det siste er ihht. nylig ervervet teorikunnskap å bevege seg i retning av excellent kommunikasjonsarbeide (Grunig) gitt at den viten vi erverver oss brukes aktivt i endringsprosessen.

En ting er at tenke det, en annen at gjøre det – og ut over de eksempler som er trukket frem i denne tråden så lurer jeg på om det er eksempler hvor man har lyktes i å bruke f.eks. Facebook til en slik dialog.

Steinar: Tror ikke du skal håpe på å slippe overvåkning av mange arenaer. Gjør begge deler – Seriøst – dersom du har en endringsprosess på et studie du leder eller er med å administerer, og dere oppdager studenter som omtaler det dere holder på med i egne blogger, statusmeldinger på facebook, grupper, nettforum eller annet – bør dere ikke ta disse tilbakemeldigene på alvor? Er ikke dette nytting informasjon fra folk som faktisk bryr seg nok til at de gidder å skrive og mene noe om dere? Gi de et svar er mitt råd. men vær også aktive selv – men ikke nødvendigvis for å styre dialog, men for å vise at dere er tilstede, deltagende og aktive. Etterhvert vil dere sannsynligvis oppleve at studentene kommer direkte til dere, og at de vil være mer fornyøyde med sin dialog og kontakt.
Anbefalinger:
1) Jeff Jarvis på http://www.buzzmachine.com/ og boka hans WWGD?
2) Foredraget til Eirik Solheim fra NRKbeta på UiB nå nylig http://vindkast.infomedia.uib.no/podkast/undervisning/2009/fremtidens-mediebilde-del-1 -det er i langt, delt inn i fire – ikke alt like relevant direkte . men godt og spennende.
3) Clay Shirky på TED: http://www.ted.com/index.php/talks/clay_shirky_on_institutions_versus_collaboration.html – evt også boka hans Here comes everybody: http://en.wikipedia.org/wiki/Here_comes_everybody
5.Nrkbeta.no

En kjendis som jeg synes får det til på twitter er Petter Stordalen, ellers er kjendis-twittere som regel trøtte greier.
En kombinasjon mellom vanlig blogging og twittering er blitt helt vanlig det siste året. Twitter er en utmerket plass å hente infomasjon fra og å legge ut info, linker osv.
Twitter er plass der amatører og proffe møtes på en utmerket måte, men selv om det er en bedrift som twittrer så må de kunne prate med “vanlige folk” skal det fungere.

Ref Stordalen på Twitter: Jeg er litt usikker på i hvilken grad han får det til når han selv kun følger fem stykker. Det smaker litt for mye av PR og litt for lite av dialog.

Og der var prosjektet historie. Ifølge egne nettsider er Kampanjen med Folkekokkene er avsluttet En skandale, men også en varslet #fail.

Annonse

Nye bilder